Ensomheten å depresjonen.
Noen sekunder, timer, dager, uker og måneder er jeg utrolig ensom. Ikke i den forstand at jeg er uten selskap, men jeg er så fryktelig ensom og tom innvendig.
Slike dager er de dagene som er alt for lange, deprimerende og, som sagt, ensomme.
Jeg føler plutselig at jeg på en måte ikke eksisterer, at jeg er bare er der.
Jeg er på ingen måte i kontakt med meg selv, og å kjenne på følelsene jeg har, er rett og slett for skremmende.
Jeg tør ikke tillate meg selv å kjenne orntlig etter, fordi det rett og slett gjør for vondt.
Å ha det vondt inni seg, å bære på en stor tung klump, er intet nytt for meg. Men problemet er at den klumpen liksom aldri forsvinner. Den bare minsker eller fostørres etter hvordan dagene mine er.
For mine dager er alt annet en forutsigbare. Jeg svinger enormt i stemningsleiet. Så fort faktisk, at jeg ikke er i stand til å selv forholde meg til det…. For mine omgivelser er det nok enda mer skremmende.
De dagene det er virkelig ille, har jeg ofte en angst-følelse, er redd, ensom, og finner ikke veien ut av tankekaoset mitt.
Det er skremmende. Ofte er jeg fryktlig redd. Enkelte tanker jeg får er ikke til å bære. Ikke klarer jeg å formidle de til noen på noen spesielt god måte.
Så kommer det selvdestruktive tankene. Tanker jeg ikke tør dele med noen.
Inne i hodet mitt er det en konstant kamp imellom to indre stemmer.
Den fornuftige, og den destruktive. Desverre så vinner den destruktive altfor ofte.
Selvdestruktive tanker er tankene som slår ned på meg selv, forteller meg at jeg ikke er verdifull, ikke verdt å være glad i, at jeg er mislykka,
patetisk, en byrde for andre, og ikke fortjener noe bra.
Den kampen i mellom mine to stemmer pågår ofte hele døgnet.
Jeg gjør alt i min makt for å forhindre at den destruktive stemmen skal slå rot, men jeg taper nok altfor ofte.
Det er ikke bare tankene som er selvdestruktive, men også handlinger.
Jeg har mange ganger ødelagt mye for meg selv pga min adferd.
Nå håper jeg at jeg snart får den hjelpen jeg trenger for å hanskes med mine indre stemmer, handlingsmønster, og min destruktive adferd.
Akkurat nå så er tanken på å måtte bære med seg denne lidelsen, og det som følger med, utrolig skremmende.
Sykdommene blir jeg nok aldri frisk av, men jeg mangler mye enda for å kunne lære meg å hanskes med de.
Men hvor lang tid vil det ta?
2 år? 4 år? 10 år?
Jeg vet ikke, og det skremmer meg voldsomt….
søndag 12. april 2009
mandag 6. april 2009
fredag 23. januar 2009
Sputnik
Jeg hadde endelig bestemt meg for at nå ønsker jeg en familieforøkelse å lette leeenge etter den rette. Ringte til mange, men det var ingen som fikk meg til å føle at dette er den jeg vil dele min lille familie med. På slutten begynte jeg å bli desperat å tenkte som så at kanskje jeg må treffe noen, ikke bare lete på nette. Jeg hadde sett denne annonsen før, men hadde lagt den fra meg da jeg flere ganger hadde lest den å funnet ut at det var ikke noe for meg. Men i desperasjonens navn bestemte jeg meg for at det kunne jo ikke skade å ringe før jeg la den HELT bort. Jeg ringte å det hørtes nesten ut som en junkie som svarte (ikke noe ondt å si om junkier, men...) uansett, jeg bestemte meg for å la tvilen komme til gode å dra oppover. Nærmere sakt nesten 6 timer bak rattet. Jeg fikk en venninne til å skaffe seg barnevakt, kjøpe kaffe og litt snop så bar det i vei.
Vi kjørte i mitt hode mye, mye, MYE lengre en 3 timer, men endelig kom vi nå fram. Junkien var ikke noe junkie. Heller en sliten alenemor med kanskje litt for mye å holde styr på. Hun var nemlig den heldige eieren av:
3 gutter i alderen 17, 13 med AD/HD og 9
3 katter
4 undulater som fløy fritt i hele huset
2 rotter
2 hunder
og mange fisker (og ventet ett busslass med flere. IKKE overdrivelse hun ventet en buss kvelden etter med fisker)
det hele var et veldig merkelig senarie.
Piss stanken (fra kattene) slo mot oss i det vi kom inn det var hauger med rot på størrelsen med Galdhøpiggen, å hybelkaninene så ut som di kunne slukt både meg å venninnen min i et jafs.
så hørte vi en masse gneller fra en hund å det var da jeg så deg.
Du kom løpende mot meg og kastet du labbene rundt meg, som om vi skulle kjent hverandre for bestandig. ( til og med venninnen min som hadde vært KJEMPE skeptisk til dette, poengterte det med et smil til meg)
Jeg er en person som tar ALT personlig og i visse perioder kan jeg få det for meg at Gaza krigen er min feil, men er ja da like heldig av den grunn av at i perioder er alt det positive rundt meg like mye til ære for meg;)
Men gud for et herlig vesen du var, jeg viste fra før av at du var av rasen Berded Collie, men har ikke noe personlig forhold til rasen. du var bare en klump av gråt hår med en rosa skolisse som hadde et provisorisk strekk i panneluggen (som for så vitt forsvant veldig fort) så du kunne se litt. Jeg fikk vite at du hete Sputnik, i det jeg hørtet det var det en stemme i hodet mitt som skrek Å NEI. det er jo mobbegrunlag nr1. Å jeg må si jeg gledet meg ikk til å sto blandt folk å rope SPUTNIK KOM HÆR:S (har ikke ennå heldt vent meg med den tanken kjenner jeg. brrr)
Vi fikk en laaaannng histore om alt det grusome du hadde opplevd i det 4år gamle livet ditt å hvor godt du hadde det nå, mens den 13år gamle gutten gikk å bokstavlig talt bærte den andre hunden i nakkeskinnet over stue gulvet mens hun fårtsatte å fortelle om hvor godt du hadde det nå, (jeg grøsser ennå ved tanken på hva jeg føler jeg har reddet deg fra)
Jeg spurte om vi kunne slippe hundene ut litt slik at alle fikk hilst å at du gikk i hop med min andre sønn. Vi slapp deg ut å det var som å se labbetuss kom løpende, du var glad å spratt rundt mens en pelsky sto rundt deg. Vi slapp ut Scooby fra bilen å det kan man jo si med en gang, det var IKKE noen harmonisk match made in hevean her i gården. Nei, det var hvem er størst å sterkest. Selvsakt tok min lille elskede (til tider) tyran helt av, og det ble litt krangling (mens 13åringen sto i bakrunden å ropte Scooby Scooby Scooby Scooby osv. heldigvis ar han på DET plantet mere vett og holdt seg unna, ja flinke gutten mor er stolt av deg sto det i pannen min. Men møte mellom dere endte jo opp slik: nå tror han ikke at han er den størrelsen han trodde men han har heller vokst ennå mere å tror nå han er 2,5m høy og 80 kilo kontra det han trodde før som var 2m og 70kg alt dette fåregår i hodet hannes i realiteten er han 35cm og 5,4kg. Men på et vis fungerer det Scooby lukter på deg når han tror du ikke merker det å du lukter på han når du tror han ikke merker det noe som kan være kjempe vanskelig med en halv meter pels hengende i alle kanter.
Vi satte Scooby i bilen for å vente, godhjertet som jeg er tenkte jeg: -jeg blir nok inne en stund så jeg gidder ikke sette han i buret han skal kjøre langt jeg venter til sputnik kommer inn. lite viste jeg om at han kom til å kose seg med middag å dessert. For mens vi hadde vært inne å fått papirene og sputnik sprang jeg ut i forveien for å sette scooby i buret da jeg åpnet førerdørern skjønte jeg tvert noe var galt, det lå sjokolade papir i små biter å smuler over ALT. han hadde nemelig funnet en halvspist landgang og deretter en hel kingsize lion king sjokolade. Lille hunden, jeg kan enda ikke fatte at han ikke har blitt dårlig:S
Vi kjørte den 3 timer lange turen hjem igjen å var framme nøyaktig 00.53, vi gikk en liten tur å dro på hytta for å legge oss. Det første som skjedde var at du hoppet opp i sengen å nektet å flytte deg, jeg måtte lokke deg ut med en pølsebit.
Men dagen har gått kjempe fint i dag, du har funnet ut at du får lov til å hoppe opp i sofaen, men du liker ikke at jeg ser det så jeg må snu ryggen til å når jeg da har snudt meg tilbake iigjen ligger du å sover;)
Men alle som kjenner meg vet at livet mitt sjelden består av lange positive øyeblikk.
En venninne av meg sa ved en anledning for mange år siden at: -Eileen, jeg har lenge tenkt på dette, men jeg tror du drepte Jesus i ditt forje liv, å derfor møter du den motgangen du gjør..
En annen saen gang ved en annen anlednig: -Eileen, du er som den voksene versjonen av Donald Duck, en med 18års aldersgrense.
Å det stemmer, det skjer ikke mange positive ting før det kommer en negativ, det er nemmelig ikke en lykkelig slutt på denne historien (ennå).
For her sitter jeg med en ny hund som er så mager at det er ille å med så masse klumper i pelsen at han etter runden med saksa i mårrest ser ut som han har skabb å det blir masse utgifter i starten med vetrinær.
Men kampen skal taest å VINNES!! (roper høyt i hodet mitt: I ÅR ER DET MITT ÅR)
oppfølging kommer...
Vi kjørte i mitt hode mye, mye, MYE lengre en 3 timer, men endelig kom vi nå fram. Junkien var ikke noe junkie. Heller en sliten alenemor med kanskje litt for mye å holde styr på. Hun var nemlig den heldige eieren av:
3 gutter i alderen 17, 13 med AD/HD og 9
3 katter
4 undulater som fløy fritt i hele huset
2 rotter
2 hunder
og mange fisker (og ventet ett busslass med flere. IKKE overdrivelse hun ventet en buss kvelden etter med fisker)
det hele var et veldig merkelig senarie.
Piss stanken (fra kattene) slo mot oss i det vi kom inn det var hauger med rot på størrelsen med Galdhøpiggen, å hybelkaninene så ut som di kunne slukt både meg å venninnen min i et jafs.
så hørte vi en masse gneller fra en hund å det var da jeg så deg.
Du kom løpende mot meg og kastet du labbene rundt meg, som om vi skulle kjent hverandre for bestandig. ( til og med venninnen min som hadde vært KJEMPE skeptisk til dette, poengterte det med et smil til meg)
Jeg er en person som tar ALT personlig og i visse perioder kan jeg få det for meg at Gaza krigen er min feil, men er ja da like heldig av den grunn av at i perioder er alt det positive rundt meg like mye til ære for meg;)
Men gud for et herlig vesen du var, jeg viste fra før av at du var av rasen Berded Collie, men har ikke noe personlig forhold til rasen. du var bare en klump av gråt hår med en rosa skolisse som hadde et provisorisk strekk i panneluggen (som for så vitt forsvant veldig fort) så du kunne se litt. Jeg fikk vite at du hete Sputnik, i det jeg hørtet det var det en stemme i hodet mitt som skrek Å NEI. det er jo mobbegrunlag nr1. Å jeg må si jeg gledet meg ikk til å sto blandt folk å rope SPUTNIK KOM HÆR:S (har ikke ennå heldt vent meg med den tanken kjenner jeg. brrr)
Vi fikk en laaaannng histore om alt det grusome du hadde opplevd i det 4år gamle livet ditt å hvor godt du hadde det nå, mens den 13år gamle gutten gikk å bokstavlig talt bærte den andre hunden i nakkeskinnet over stue gulvet mens hun fårtsatte å fortelle om hvor godt du hadde det nå, (jeg grøsser ennå ved tanken på hva jeg føler jeg har reddet deg fra)
Jeg spurte om vi kunne slippe hundene ut litt slik at alle fikk hilst å at du gikk i hop med min andre sønn. Vi slapp deg ut å det var som å se labbetuss kom løpende, du var glad å spratt rundt mens en pelsky sto rundt deg. Vi slapp ut Scooby fra bilen å det kan man jo si med en gang, det var IKKE noen harmonisk match made in hevean her i gården. Nei, det var hvem er størst å sterkest. Selvsakt tok min lille elskede (til tider) tyran helt av, og det ble litt krangling (mens 13åringen sto i bakrunden å ropte Scooby Scooby Scooby Scooby osv. heldigvis ar han på DET plantet mere vett og holdt seg unna, ja flinke gutten mor er stolt av deg sto det i pannen min. Men møte mellom dere endte jo opp slik: nå tror han ikke at han er den størrelsen han trodde men han har heller vokst ennå mere å tror nå han er 2,5m høy og 80 kilo kontra det han trodde før som var 2m og 70kg alt dette fåregår i hodet hannes i realiteten er han 35cm og 5,4kg. Men på et vis fungerer det Scooby lukter på deg når han tror du ikke merker det å du lukter på han når du tror han ikke merker det noe som kan være kjempe vanskelig med en halv meter pels hengende i alle kanter.
Vi satte Scooby i bilen for å vente, godhjertet som jeg er tenkte jeg: -jeg blir nok inne en stund så jeg gidder ikke sette han i buret han skal kjøre langt jeg venter til sputnik kommer inn. lite viste jeg om at han kom til å kose seg med middag å dessert. For mens vi hadde vært inne å fått papirene og sputnik sprang jeg ut i forveien for å sette scooby i buret da jeg åpnet førerdørern skjønte jeg tvert noe var galt, det lå sjokolade papir i små biter å smuler over ALT. han hadde nemelig funnet en halvspist landgang og deretter en hel kingsize lion king sjokolade. Lille hunden, jeg kan enda ikke fatte at han ikke har blitt dårlig:S
Vi kjørte den 3 timer lange turen hjem igjen å var framme nøyaktig 00.53, vi gikk en liten tur å dro på hytta for å legge oss. Det første som skjedde var at du hoppet opp i sengen å nektet å flytte deg, jeg måtte lokke deg ut med en pølsebit.
Men dagen har gått kjempe fint i dag, du har funnet ut at du får lov til å hoppe opp i sofaen, men du liker ikke at jeg ser det så jeg må snu ryggen til å når jeg da har snudt meg tilbake iigjen ligger du å sover;)
Men alle som kjenner meg vet at livet mitt sjelden består av lange positive øyeblikk.
En venninne av meg sa ved en anledning for mange år siden at: -Eileen, jeg har lenge tenkt på dette, men jeg tror du drepte Jesus i ditt forje liv, å derfor møter du den motgangen du gjør..
En annen saen gang ved en annen anlednig: -Eileen, du er som den voksene versjonen av Donald Duck, en med 18års aldersgrense.
Å det stemmer, det skjer ikke mange positive ting før det kommer en negativ, det er nemmelig ikke en lykkelig slutt på denne historien (ennå).
For her sitter jeg med en ny hund som er så mager at det er ille å med så masse klumper i pelsen at han etter runden med saksa i mårrest ser ut som han har skabb å det blir masse utgifter i starten med vetrinær.
Men kampen skal taest å VINNES!! (roper høyt i hodet mitt: I ÅR ER DET MITT ÅR)
oppfølging kommer...
Abonner på:
Innlegg (Atom)